Sissel Aadne Hansen:

Er du stundesløs?

Blir du fort stresset av alt stresset? Hvorfor ikke skape deg noen flere stunder når du venter i kø, eller er ute i naturen?


Er det alltid noe du skulle ha gjort?
Er det alltid noe du skulle ha gjort? istock

Det å både lage rom for og ikke minst å velge de små, men viktige møtene med deg selv kan være det første skrittet til mer ro i hverdagen.

Sissel Aadne Hansen er frilansjournalist

Er du en av de som uten å vite det står i fare for å gifte bort datteren din til bedemannen og hushjelpen din til bokholderen, når din plan var det stikk motsatte?

Riktig så ille som for hovedpersonen i Ludvig Holbergs komedie «Den stundesløse» fra 1723 er det nok neppe for deg, men det ser allikevel ut som fler og fler i dagens samfunn ikke lenger har stunder til noe som helst. Dessverre innebefatter det også helt essensielle ting, som å ha stunder nok til å puste, spise, hvile, og prioritere egentid. Det kan se ut som om Holbergs komedie stadig er aktuell, og at vi ikke fått mindre innbilt stress i århundrene som har gått, men heller mye mer.


Når du virkelig ser, lytter, føler, puster og er levende: Har du virkelig SÅ mye å bestille akkurat nå, skriver Sissel Aadne Hansen.

Når du virkelig ser, lytter, føler, puster og er levende: Har du virkelig SÅ mye å bestille akkurat nå, skriver Sissel Aadne Hansen.

Finnes det noe som kan stresse deg så mye som deg selv?

Hovedpersonen i Holbergs stykke har rett og slett for mye å bestille, han har ikke stunder til noe som helst. Mesteparten av det han har å bale med er innbilt, uten at han selv er klar over dette. Hovedpersonen blir bare gående i sirkel, og aldri får gjort ferdig noe som helst. Tiden går, og i sin uro over alt han har å gjøre så lurer hans nærmeste han til å tro at bokholderen er bedemannen og omvendt.

Det har seg nemlig slik at datteren i huset hadde sett for seg et liv og giftemål med bedemannen, i stedet for bokholderen som var farens bestemte plan. En lang historie meget kort, datteren fikk til slutt bedemannen og hushjelpen fikk bokholderen.

Det jeg forsøker å formidle med disse små utdragene fra Holbergs stykke, er at innbilt stress føles like reelt som alt annet stress. Og dersom vi ikke setter av disse små stunder til oss selv, hvordan skal vi da vite hva som er hva?

Eller likeså viktig, hvordan skal vi vite hva som er bra?

Ventetid er nyttig tid

Ett kjapt søk på Google viser en veltende overflod med tips, bøker og videoer proppfulle med gode råd til hvordan du skal få ting gjort.

Hvordan du skal få gjort mer på kortere tid, slutte å utsette ting, produsere mer, jobbe mer effektivt og unngå ventetid. På alle plan i livet. Det finnes til og med velmenende tips om den kjappeste måten å skaffe deg en kjæreste, hvordan og når i livet du skal (og ikke minst bør) produsere dine 2 ½ barn.

Det er råd for hvordan du kjappest og billigst mulig skal sikre deg hus, bil, campingvogn, hytte, drømmejobben og den riktige familiehunden i forhold til den tiden du har å vie til den.

Det kan se ut som vi som samfunn forventer alt gjort i en forrykende fart, men at svært få egentlig liker disse stumme forventingene. Det er ett hinsides tempo der ute og det foreligger også ett lydløst krav om at vi skal være «på nett» og tilgjengelig for alle hele døgnet. Du skal huske på alt og alle hele tiden, men har du egentlig husket på deg selv?

En annen ting som kommer klinkende klart til uttrykk i dagens samfunn, er at vi ikke liker å vente på noe som helst. Ja, vi kan dertil bli ganske så rastløse, nærmest humørsyke av å drive å vente på alt mulig sånn i tide og utide. Dette gjelder alt fra varer vi venter på i posten, avtaler vi skal ha i framtiden, køer og svar på mailer fra jobben.


Mange av oss er pålogget hele tiden. 

Mange av oss er pålogget hele tiden. 

Ja, vet du, det kan til og med bli så ille at vi kan ende opp med å bli avsindig irritert på den stakkars barristaen som faktisk må rense grut og skifte filter for at kaffen skal bli god. Særlig irritert på dette blir vi, dersom det betyr at vi må vente og at kaffen ikke er klar i sekunder etter vi har betalt. Barristaen kunne jo tross alt valgt å gjøre dette på ett litt annet tidspunkt, ikke sant?

Slik innestengt frustrasjon finnes det i kassakøene i butikkene også, dersom du tenker deg godt om. Utbrudd kan forekomme, enten høyt så flere kan høre det, eller innvendig som en bekreftelse eller en slags enighet med deg selv:

«Åh, hvorfor må jeg alltid velge den tregeste køen», «Typisk at alle skal ut å handle akkurat nå», «Hva gjør alle disse folkene ute nå midt på dagen?», «Enda godt jeg handlet middag som går kjapt, ellers rekker jeg aldri å spise med denne farta her». Ventetid ser altså ikke ut til å være forbundet med noe positivt, men hva om det faktisk kan være det?


Bruk ventetiden i butikken til å se deg rundt, ikke bli irritert. 

Bruk ventetiden i butikken til å se deg rundt, ikke bli irritert. 

Hva om det er nettopp her du kan skape deg noen av de stundene du mangler?

Jeg vil nå spørre deg, hva om du nettopp i slike grenseløst irriterende ventende stunder, rett og slett tar litt tak i deg selv? Her har nemlig både du og jeg en gyllen mulighet til å velge, vi kan enten skape mer rom rundt oss og i oss selv, eller vi kan gi etter for frustrasjon, ja kanskje til og med sinne.

En ting er sikkert, vente på din tur må du uansett, og noe skal du jo fylle den tiden med, så heng med her nå:

  • Sjekk pusten din: Hvor er den? Hvordan er den? Prøv å se om du kan trekke den litt lengre ned i magen der du står og venter.
  • Lytt etter stillheten: Det blir jo aldri helt stille her i køen sier du? Så flott, når du vet det helt sikkert, så har du allerede både lyttet og lett aktivt etter stillheten. Neste spørsmål til deg fra meg blir da: Dersom stillheten ikke er her, hvor i all verden kan du finne den hen?
  • Bruk ventetiden til å smile og se deg rundt: Vet du, utrolig nok så liker de aller fleste mennesker å få ett smil! Dersom du ikke klarer å finne ett smil, så prøv å se om du i det minste kan ha litt vennligere øyne. Det skader selvsagt heller ikke å se deg litt undrende rundt, se på utvalget på stedet, finn alle farger, ulike former eller tall for all del, dersom du er typen som er tilbøyelig til å henge deg opp i system og nummer.
  • Mobilen i hånda: Er du en av de som alltid står med mobilen parat, som ett mulig slagvåpen i hånden? Så bra! For på den har du nemlig en ypperlig mulighet til å ta notater. Ta deg en kjapp titt på din indre tankeverden, og skriv ned på mobilen absolutt alt du tenker på. Skriv alt ned, uansett hvor teit, slemt, djevelsk, morsomt, eller frustrerende tankene er. Se å få ut alt sammen, eder og galle! Det er ingen andre enn deg som skal se det der allikevel, og du kan jo alltids slette det når du kommer hjem igjen. Ja, dersom du har stunder til det da, selvsagt.

Naturlig tilstede?

Hvis du er helt ærlig med deg selv, hvor lenge er det siden du var i naturen? Nei, nei, nei, jeg mener virkelig var i naturen? Var sammen med naturen? Uten musikk, lydbøker, podcaster, GPS og ulike pulsklokker.

Uten den dertil tilhørende facebookstatusen om hvor fint det er der du er, hvor langt du har gått eller hva det nå enn er som både skal og må dokumenteres for omverden. Her synder jeg også en del, det skal jeg ærlig innrømme, for dette her må trenes på skjønner du.

Det krever at du er helt tilstede her og nå, for å tørre og (ikke minst) tåle å se alle naturens små, nesten usynlige detaljer, å koble på luktesans, spisse superhørselen og virkelig lytte, se, lukte, ja kanskje til og med smake naturen.

Det kreves ekte mot å virkelig stå helt stille i naturen. Hvorfor? Jo, fordi det er der, og først der, i naturen, ved ett vann eller i en skog, i stillheten, hvor du har satt av helt ekte stunder til å møte deg selv.


Det går an å nyte naturen og gå en fin tur, uten å legge ut bilde på Facebook. 

Det går an å nyte naturen og gå en fin tur, uten å legge ut bilde på Facebook. 

Med naturens stille kraft trekkes du litt nærmere deg selv og ditt eget indre. Du har valgt deg! Og det skal jeg si deg, er rett og slett ikke for pingler. I møte med den rå naturen blir vi små og sårbare. Der er også her i stillheten som vi møter det skumleste og aller verste rovdyret vi vet om, vi møter det ansikt til ansikt, og det er oss selv.

Dette kan rett og slett bli så ubehagelig å kjenne på, at elektronikken og de ulike duppedittene tas sakte fram igjen, helt ubevisst for å dempe disse følelsene. Når det skjer, vil jeg minne deg på at du også her ute kan gjøre det samme som i køen på butikken.

Dersom du finner deg selv stående midt her ute i naturen, tviholdende på mobilen som om det var der svaret på alle livets mysterier lå, så bruk den i alle fall fornuftig.

Skriv ned alle disse ulike følelsene som dukker opp når du står her i stillhet, med naturen og med deg selv. Smil litt til deg selv eller til naturen, eller i det minste prøv å se på naturen eller deg selv med vennlige øyne.

Se deg rundt på naturens utvalg, farger, former og se om du finner et system i naturens mange nummer dersom det er bedre.

Lytt til stillheten, den er annerledes her enn i køen på butikken, ikke sant? Når du lytter nå, er det virkelig helt stille her? Hva er annerledes? Hva hører du? Og du, hvor er pusten din? Flott, dra den dypt ned i magen, det er bra nok, og du er bra nok. Pust godt ut kjære deg.

Og så, de siste spørsmålene fra meg for denne gangen, de evige spørsmålene, når alt er strippet ned og du står der, midt i naturen eller i køen. Når du virkelig ser, lytter, føler, puster og er levende: Har du virkelig SÅ mye å bestille akkurat nå? Er du travel akkurat nå? Svar meg helt ærlig: Hvilket problem har du akkurat nå, i dette ene sekundet, i nuet, som absolutt må adresseres med en eneste gang?

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

  • Del på Facebook
  • Del på Twitter
  • Del på epost
Til toppen